Jugal Himal og Tilmans Col

Varmen er ganske uutholdelig og luften tykk, verre enn normalt på denne årstiden. Jeg sitter i en indiskbygget Tata buss i Nepal. Vejen er mildt sagt elendig - sjåføren likeså, og hvor er det likevel langt ned!. Jeg bryter meg ikke om tanken å skulle havne der nede i et virvar og kaos av ødelagte kropper, slik som jeg så det for bare ett år siden. Etter den, selv for Nepal, spesielle kjøretur kommer vi til utgangspunktet Chautara bare tre timers kjøring fra Kathmandu. Vi er: Ramesh Chhetri, Jimi Rai og undertegnet.
Ruten vi har valgt, går på høyderyggen Kamikharka Danda til de hellige sjøene Panch Pokhari. Derfra inn i det ville Jugal Himal, over Tilmans Col, for til sist å gå inn i den berømte Lang-tangen dal.
Stikk mot alt fornuft er dette omrÃ¥det beliggende noen fÃ¥ kilometer nordøst for Kathmandu ett av Nepals minst bygget ut trekkingomrÃ¥der, og derfor kommer her nesten ingen turister. For smÃ¥ erfarne og selvforsynte grupper er det “materiale” til fleste ukers forrykende og anstrengende vandring samt eventuell klatring.
Alletiders Bill Tilman gikk her, blant fleste andre steder, i slutten av furuene. John Cleare var her i 1976, BILL OCONNOR gikk her i 1981med sin “Mountain Travel Jugal Expedition”. Ellers har det vært noksÃ¥ smÃ¥tt med overskridninger fra Jugal til Lang-tang. Det siste Ã¥ret er det likevel tre ambisiøse spesialister som tilbyr Tilmans Col; en i England, Frankrike og mindre Danmark. Men det er fremdeles ganske vanskelig Ã¥ finne skikkelige beskrivelser av omrÃ¥det, om overhodet noen.
Nå er vi her altså. Tre menn, mat til noen dager, drivstoff og litt klatreutstyr - hva mer kan man ønske seg?
Til Panch Pokhari
Vi legger ut i hardt tempo, ut av Chautara, opp pÃ¥ høyderyggen mot landsbyen Pushre, som viser seg Ã¥ være eneste landsby vi kommer gjennom. Landsbyens hunder fÃ¥r meg til Ã¥ tenke pÃ¥ den tibetanske landsbyen, Lhunjang. De lenke beistene er glupske av H … til. Utsikten begynner allerede Ã¥ være storslÃ¥tt. PÃ¥ den ene side har vi Helambu og mot øst fjell i Rolwaling. Vi gÃ¥r pÃ¥ østsiden av den veldefinerte fjellkammen inntil leiren ved Khajana seter. Ved kveldsmaten sitter jeg og ynker meg godt over de blemmene jeg har fÃ¥tt pÃ¥ dagens vandring. Bander litt - har gjort det før, gÃ¥tt i sandaler de første dagene - satans.
Te, to skiver brød og av sted. Vi følger kammen, som blir mer og mer skarp. Indrawati elv løper pen langt under oss på venstre hånd. På de første parene dager har fjellkammen endret seg fra en bred frodig høyderygg med eiker- el- og rododendronskog, til en høytliggende skarp og pen grat med skiftevis litt beplantning av busk og fjellfuru lengre nede av sidene. Det er vidunderlig vandring, bratt og luftig. Hele sceneri minner om den nordlige delen av Milke Danda i Østnepal - bare regnet mangler.
Etter en travers og et mindre pass kan vi se det imponerende bassenget, hvor de hellige purkene ligger. Hvert Ã¥r i august, kommer her tusenvis av Shiva-pilegrimer utstyrt med hindu trefork “Trisul” for Ã¥ bade i sjøenes rensende vann. Etterlatenskapene er like fleste jern-treforker og et mindre falleferdig tempel.
Vi gÃ¥r ned til purkene og setter opp en skjønn leir, skynder opp oss pÃ¥ en nærliggende klippetopp, vel omkring 4.700 meter. Det er vennlig scrambling, ca. II. grad. Utsikten fra toppen er overveldende - i vest Manaslu 8.163m, Himal Chuli 7.893m og Lang-tang fjell. I øst Dorje Lhakpa, Jugal Himals dronning. Lengre ute, Khumbu (hvor Mt. Everest ligger), og i Rolwaling det underskjønne Ghauri Shankar 7.134m. Jeg ser med ærefrykt pÃ¥ Ghauri Shankars vestside og tenker pÃ¥ Peter Boardmanns beskrivelse av “South West Ridge Expedition” i 1979. Uha for et fjell.
Tilmans Col
Vi sitter og diskuterer de neste dagsmarsjene - både Tilmans, og OConnors grupper måtte gi opp den høye og vanskelige ruten på grunn av svært dårlige snø- og værforhold og i stedet følge Indrawati elvedal. Forholdene Våre er ulikt bedre, hellet er med oss og vi er opptatt av den høye ruten.
Neste morgen er vår allerede sterkt svinnende forråd ikke lengre noe tyngende problem, for været er strålende og forholdene gode og enhver bekymring forsvinner som duk fra solen.
Det går for alvor inn i villniset, vi går bratt opp på Panch Pokhari Lekh; stien er vanskelig å finne og kammen deler seg plutselig i to. Vi velger av en eller annen grunn, enstemmig, den vestre. Går hardt opp i et mindre pass. Utsikten er fabelaktig - dette er helt sikkert et mindre Shangri-La. Bak ved sees trekkingfjellet Naya Kang. Gleden Vår stopper rask, da vi finner ut av at vi er gått vill og er i et feil pass. Å skulle ned samme vei virker helt uoverskuelig, så vi tar på utstyr, traverserer noen bratte snøfelter og lager en tung overskridning lengre oppe. Her er snøen så ustabil at vi frykter et skred skal gjøre av det med oss. Det har vært en lang dag, vi slår leir ved syvtiden - for trøtte til å gå videre - det er jo også helt mørkt.
Neste morgen vÃ¥kner vi som i et eventyr: Foran oss ligger det pene klippefjellet “Cathedral” ca. 5.200 m. samt lillebroren, som er en anelse lavere. Hvis vi bare hadde tatt med mer mat, kunne det bli et sant klatreparadis med alle de toppene, som omgir oss. Jeg ser pÃ¥ Urkinmang, Dorje Lhakpa og Cathedral og blir nesten helt utilpass av iver. Veien VÃ¥rt mot passen, langs morene over isbre, ser lovende ut.
Vi går over til det pene klippefjellet Little Cathedral som vi bestiger - vidunderlig; utsikten er ikke bedre enn nede fra dalen, men klatringen god. Herfra fortsetter vi ned mot den mindre sjøen nær isbreen i Lagdang dal. Det er vandring i de vilt tenkelige omgivelsene: isbreer kommer ned fra alle sider og bratt reiser Himalaya fjellene seg over hodene våre. Som dagen skrider fram, blir jeg mer og mer glad for, jeg er her alene - det er kranglende vandring - og alt annet ville visst bli sur overtalelsesplikt. Vi slår leir helt oppe under Tilmans Col i ca. 4.600 M-er, jeg går inn og hviler med en beroligende selvtilfredshet.
Etter en pause klatrer, vi opp på noen mindre klippetopper og noen utløpere knapp i 5.000 meters klasse. Klippen er etter nepalsk standard temmelig god og fast. Vi lager klatring opp til lett III grad, mer er vi absolutt ikke til.
Selve pass er ikke det “gentlet snowslope” jeg hadde ventet ifølge beskrivelsene, men en 800 meter høy, sterkt brutt isbre. Heldigvis er det en smal, bratt is- og snørenne i den østre kanten. Vi rekognosere igjen før kveldsmaten; det lyder et kjempe brak fra et istÃ¥rn, som styrter sammen. Den starter ett mindre skred. Det er ogsÃ¥ spor etter altfor regelmessige steinfaller. Jo Tilamns Col viser allerede tenner nÃ¥.
Vi stÃ¥r opp ved tre tiden, pakker og gÃ¥r. De første 12 meter er 55 grader bratt vannis. Puha - slike en start. Deretter er det ikke sÃ¥ galt. Vi er temmelig rask ute av steinslags sone. Pussig nok nyter jeg Ã¥ trÃ¥ spor i den dype, deilige, jomfruelige snø. Vi kommer temmelig rask opp i passhøyden og det store platÃ¥et - vi kaster vÃ¥re tunge ryggsekker og ser omkring oss. Det kommer tydeligvis ikke fleste forbi her, stillheten er brÃ¥kete. Ett megaskred gÃ¥r i samme øyeblikk fra Ganchempos østside, kaskader av is og snø velter nedover det mektige fjellet. Vi venter pÃ¥ de siste restene har lagt seg, og begynner Ã¥ gÃ¥ ned. Nedstigningen er skredfarlig men relativ ukomplisert. Litt spalter hist og her, ellers bare ned, ned, ned …. Tibets enesde 8.000?r, Shisha Pangma kommer like akkurat til syne - en overveldende gigant.
Vi følger isbreen og deretter morenen hele veien til Langshisa seter i 4.030 meter. Etter en praktfull og svært lang dag bivuakkerer vi under en stor stein, og spiser vÃ¥re sørgelige rester av “churrai” - rÃ¥ valset ris. Sammen med brunt sukker, det eneste maten vi har hatt i tre dager. Det er tørt og nærest usynkelig, men bare fornemmelsen av mat gjør godt. Vi kunne ha kokt en deilig grøt, hvis det ikke var for den forbannet nepalskeste bollebensin.
Lang-tang - turistland
Jeg er glad for å være der borte Tilmans Col, men en anelse mismodig over å være ute av Jugals villsomme områder og inne i Lang-tang - et svært besøkt, og pent trekkingområde. Dessuten er vi gått inn i nasjonalparken uten tillatelse og kan få litt problemer.
Våkner tidligere, det er en kjølig, men pen morgen. Pakk, vaske øyenbrynet og av sted - vi håper på et langt push i dag. Vi er i god form og kan sikkert nå hele veien ut til veien. Etter god en times frisk vandring kommer vi til Kyanjin Gompa, hvor noen turister sitter og nyter morgensolen - de ser nokså forbausete ut ved å se oss. Vi velger å spise frokost og fylle oss med alskens godteri. Litt lengre nede i dalen kommer vi til den tibetanske landsbyen, Lang-tang. Befolkningen er buddhister og lever på tradisjonell vis. Det blir sagt at selveste Milarepa mediterte i en hule her i dalen.
Etter enda en porsjon frokost, går vi gjennom sjekkposten for nasjonalparken. Jeg innkasserer en bot og får en streng reprimande. Etterpå drikker vi te, og sludrer hyggelig. Videre gjennom blandet skog av bjørk, magnolia, rododendron og bambuser, hvor det blant annet lever langur aber og vidunderlige fugler. Vi spiser lunsj i en bygd med det signifikante navnet Chhonggong til sikadenes sang. Det er fremdeles tidlig på dagen, og med den farten vi skyter burde vi saktens kunne nå veien ved kveldstid.
Etter fleste, riktig fleste gåtimer står vi ved syvtiden i Dunche - byen ved veien. Etter skjønn klatring og vandring er vi framme - og enda en deilig Himalaya tur slutt.